I går banket noen på døra mi kl.09.30 og vekket meg. Jeg spratt opp fra senga og så at det var vaktmesteren som skulle ordne et eller annet på rommet mitt. Jeg gadd ikke å bry meg om hva det var, for jeg hadde knapt en halvtime på meg for å reise hjemmefra. Jeg måtte rekke et møte på Blindern. (Herr vaktmester, hvis du leser dette: takk for at du vekket meg!).

Jeg dukket opp fire minutter før møtet skulle starte og var heldigvis ikke sistemann heller. Vi skulle ha et møte med Equality Challenge Unit. ECU er en organisasjon med base i England som jobber med saker som har med minoriteter å gjøre. Jeg skulle være en representant for MiFA og fortelle om mine arbeidsoppgaver.

Jeg skal fortelle dere en liten hemmelighet; når jeg skal snakke om et tema eller holde en tale trenger jeg bare å ha en visshet om hva jeg skal si også ordner resten seg av seg selv. Jeg bruker ikke notater og forbereder meg heller ikke på forhånd, men klarer allikevel å formidle det som jeg vil formidle.

Møtet vårt varte i fire timer, og etter det var det på tide å ta en tur til lesesalen. Mens jeg var der ringte en ny venn som jeg ble kjent med på klatreturen i Stryn og lurte på om vi skal klatre litt idag også. Hvorfor ikke..?

Etter noen timer med lesing, et par samtaler med kjente folk og en del blikk og smil fra noen søte damer hadde jeg fått den daglige dosen min av Blindern. Jeg dro hjem igjen, pakket sakene mine og satt kurset mot treningssenteret. Da jeg kom fram traff jeg en bekjent. En eldre mann fra Algeri som underviser i en eller annen teaterskole. Vi sto i garderoben og snakket om mat og damer i ti minutters tid (og der var dagens bidrag til å stereotypisere menn ;). Jeg avbrøt samtalen og unnskyldet meg for å ikke la klatrekompisen min vente for lenge. Når jeg endelig var framme, var han ikke der. Han kom faktisk én time for sent. Men ingen beskymringer! Jeg traff noen av de jentene som jeg var i Stryn med og fikk lov til å leke sammen med dem i mellomtiden.

Når jeg endelig var kommet hjem etter klatringen, sto det kun én ting igjen på lista: få i meg mest mulig mat på kortest mulig tid! Jeg klarte forøvrig å sove sittende på gulvet den kvelden…

Ok, et kjapt spørsmål til dere før vi logger av bloggen: hva er det mest stilte spørsmålet i eksamenstiden? Svar: ”Har du kontroll?”

Før i tiden svarte jeg enten ”tja”eller ”nja” eller en kombinasjon av begge to. Men etterhvert oppdaget jeg at vi aldri har hatt kontroll og aldri kommer til å ha kontroll! Ikke fordi vi ikke jobber hardt nok, men rett og slett fordi livet alltid har en finger med i spillet. Og det kan vi ikke gjøre noe med.

Tenk litt over saken. Jeg kan garantere at det blir en lettelse å gi slipp på tanken om at det går an å ha kontroll.

Ali Bashari