Veileder Cuong studerer samfunnsøkonomi ved det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Dette semesteret er han utvekslingsstudent ved Fudan University. Han forteller om sine inntrykk av Kina og hvordan det er å studere der.

Jeg begynte å studere på Universitetet i Oslo i 2004, hvor jeg blant annet begynte å studere kinesisk. Det var under dette studiet at min interesse for Kina virkelig gjorde seg gjeldende. Min fascinasjon for Kina før jeg begynte å studere kinesisk var primært spirituell og åndelig. For meg stod Kina for Østens mystikk. En representasjon og manifestasjon av blant annet Buddhismen og fortidens store tenkere. Innsikten om at Kina for tiden er en sterkt voksende økonomisk makt kom krypende etter hvert som studiet om Kina også inkluderte Kinas historie og samfunn.

En femtedel av verdensbefolkning befinner seg i Kina. Landets landareal i seg selv er enormt og strekker seg over en rekke meget forskjellige områder både topografisk, geografisk og klimatisk. Dette gir seg også utslag i befolkningen og dens levesett. I tillegg til Han-kinesere, som er den etniske majoriteten, er det 55 andre minoritetsgrupperinger i Kina. Landskapet strekker seg fra de høyeste fjell i Tibet, store ørkenområder i nordvest, enorme gressletter i indre Mongolia, tette skoger i de indre delene av Kina, nettverk av små elver i sør, jungel i sørvest og risbassenger oppover fjellandskapet i sør. Å beskrive Kina som mangfoldig er bare begynnelsen.

Etter revolusjonen i 1949 og de sosialistiske eksperimentene reformerte Kina sin kommunistiske visjon i 1978 under ledelsen av Deng Xiaoping. Begrepet sosialistisk markedsøkonomi ble oppfunnet. Begrepet viser en påstand om at når kapitalistiske styresett kan ha aspekter av planøkonomi ved seg, kan et sosialistisk styresett som Kina ha trekk fra markedsmekanismene i seg. Fra øverste kinesiske hold ble det hevdet at planøkonomi er ikke en essensiell karakteristikk ved sosialisme og markedsøkonomi er ikke forbeholdt kapitalismen. Selv om den økonomiske blomstringen og gjenreisningen av Kina er formidabel og mangler helt sidestykke i moderne verdenshistorie er ikke det kinesiske samfunn helt uten problemer. Mye gjenstår og mye er fortsatt på eksperimentstadiet.

Dette er noe av grunnen til at jeg ønsker å studere kinesisk økonomi i Kina. Det er vanskelig å tenke seg en fremtid hvor ikke Kina kommer til å spille en betydelig rolle. Finanskrisen har vært et faktum en stund og den får de aller fleste av oss til å revurdere de rådende økonomiske modellene og måten de finansielle institusjonene våre har blitt drevet og hvordan vi hadde tenkt at de skulle fungere. Miljøutfordringene har også vært et faktum en god stund og de har ikke blitt mindre aktuell etter finanskrisen. Mange håper at de utfordringene vi møter nå får oss til å komme sammen og legge ned midlertidige småligheter og forenes under en felles fane til felles kamp og felles løsninger.

Under en forelesning Joseph Stiglitz hadde på Fudan University tidligere i vår redegjorde han for et forlag til løsning hvor miljøutfordringene og fattigdomsbekjempelse var potensielle kilder til å kanalisere den økte etterspørselen etter tiltak som stimulerer den globale økonomien. Påstanden er at nasjonale stimuleringspakker ikke klarer å kalkulere inn nedgangen i global etterspørsel og vil dermed ikke bidra tilstrekkelig for å få verdensøkonomien ut av den globale resesjonen. Forslaget går ut på å utstede en global statsobligasjon til å finansiere miljøprosjekter lokalisert i fattige land for å stimulere verdensøkonomien tilstrekkelig. Problemet med miljø og fattigdom blir dermed løst i dag mens den finansielle byrden blir fordelt på fremtidige generasjoner. Alternativet er å være gnien nå og utsette seg selv og alle andre etter oss for en formidabel risiko for en potensiell miljøkatastrofe.

Cuong