For det første så må jeg jo innrømme at jeg er blitt ganske stor. Det er vel snart på tide å erkjenne for seg selv at man kanskje så smått er blitt voksen. Jeg har alltid tenkt at voksenlivet, det kommer senere. Jeg er i allefall ikke skikkelig voksen før jeg er ferdig med å studere.

Men når man begynner å nærme seg 28 år (snart 30!!) og har venner som er småbarnsforeldre og tenker mer på hvor slitsomt og bråkete det er på byen enn på fest og moro. Da er det vel kanskje på tide å innrømme at man kanskje er blitt voksen, litt i alle fall.

For ungdommer på vei mot voksenlivet er kanskje «hva skal jeg bli når jeg blir stor?» et spørsmål som fikk et økt fokus frem mot 15. april. Det jo da søkerfristen for høyere utdanning går ut. Valg av utdanning er kanskje et av de viktigste valgene man tar i forhold til sin egen fremtid. Det er kanskje ikke det artigste temaet å tenke på nå som sommeren straks er her. Det er tross alt enda en stund til folk får svar på om de har kommet inn på det studiet de ønsket eller ikke. Men det er et viktig spørsmål å stille seg på jevnlig basis. Jeg gjør det selv av og til, selv om jeg nå snart er ferdig med mastern og nok neppe kommer til å utdanne meg noe mer på en god stund etter det.

Mellom videregående og høyere utdanning tok jeg personlig et valg som ikke baserte seg på en form for forberedelse til voksenlivet. Det vil si, jeg valgte ikke utdannelse med bakgrunn i at jeg ville ha en god og trygg jobb å gå til etter studiene, og et studieløp som ledet mot en yrkestittel. Jeg fant tidlig ut at jeg ikke ville bruke store deler av min ungdom på å forberede meg på voksenlivet. Jeg ønsket å studere noe jeg trivdes med der og da, først og fremst. Uten at man trenger å oppnå en yrkestittel eller vite nøyaktig hva en ønsker å jobbe med på forhånd. Selv om det selvsagt ikke er dumt å tenke igjennom mulighetene utdannelsen åpner for fremtiden.

Men det er mange undersøkelser, blant annet en undersøkelse Universitetet i Oslo gjennomfører med jevne mellomrom, Kandidatundersøkelsen, som vitner om at bare det å ha en høyere grad i seg selv er en positiv faktor for muligheten for å få en god jobb i voksenalderen.

Så tilbake til spørsmålet jeg stilte innledningsvis. Det er ikke nødvendigvis nødvendig å svare på hva man ønsker å bli når man blir stor med en gang. Hvis man vet det allerede i utgangspunktet, er jo det flott. Hvis ikke, så er mitt råd å følge hjernen og hjertet. Jeg råder ofte folk til å teste ut interessante fag og utdanninger som man brenner for og interesserer seg for. Man blir tidsnok ordentlig voksen og valg må en ta hele tiden. Det viktigste er at du trives med dem. For mistrives man med utdannelsen sin er det en mager trøst å vite at man vet hva man skal etter endt utdanning. Er utdannelsen kjedelig er det nemlig stor sjanse for at du synes jobben utdannelsen fører til er kjedelig også. Det mener nå jeg.

Og apropos valg, det er aldri for sent. Mamma satt seg bak skolebenken for et par år siden for å bygge på kompetansen sin og bli spesialpedagog. Og jeg? Jeg vil bli kommunikasjonsrådgiver. Men det fant jeg ikke ut før jeg var halvveis underveis i studiene mine.

Thomas