Veileder Avin er utvekslingsstudent ved Katholieke Universiteit Leuven i Belgia. Her i Norge tar hun master i pedagogikk ved Det utdanningsvitenskapelige fakultetet. 

Jeg har tenkt mye på min egen identitet mens jeg har studert i utlandet. Jeg må være ærlig å innrømme at det er mye jeg ikke kan om Norge. Når venner hjemme i Norge, på fest eller ved andre anledninger, snakker om norske band fra 80-tallet, norske eventyr eller viktige hendelser, har jeg ofte følt at jeg ligger på et ganske lavt kunnskapsnivå. Men hvor mye kan man rekke i løpet av 9 år i et nytt land med en helt annen kultur og et helt annet språk? Man må lære språket og samtidig prøve å ta være på eget morsmål. Man må lære seg å være en del av samfunnet og samtidig delta i kurdiske arrangementer. Man er en kurdisk jente i en kurdisk familie, men må samtidig få norske venner. Man begynner på høyere utdanning med et svakere utdanningsgrunnlag. Og hele tiden må en håndtere de utfordringene som dukker opp i livet. Da kan man jo lure på om en straffer seg selv. Eller kanskje en forventer for mye av en selv?

Jeg vet ikke mye om landet jeg bor i, selv om jeg vil beskrive meg selv som et godt integrert individ i det norske samfunnet. Det å balansere mellom to helt ulike kulturer er ikke så lett som det ser ut. Jeg tror at jeg er den jeg er ved å være et deltakende individ i begge kulturene. Men kan man få både i pose og sekk? Kan jeg velge det beste fra både Norge og Kurdistan? Eller svever jeg på en rosa sky nå?

Kanskje stemmer teorien min om at : En gang flyktning, alltid flyktning! For det å være flyktning handler om mer enn å være fysisk på flukt. Det handler om selvfølelsen og ulike identitetsspørsmål som man bærer med seg. Hva med mangelen på tilhørighet? Forestill deg at jeg forblir i Norge resten av mitt liv og mine oldebarn også stifter familie i Norge. De vil kunne fortelle om deres oldemor som en gang for lenge siden flyktet til Norge sammen med sin familie. De vil kunne fortelle at de egentlig er kurdere. Eller er dette bare en gjenspeiling av vårt sterke ønske om at vår kurdiske kultur skal leve videre i alle kommende generasjoner – til tross for at vi er i diaspora?

På den andre siden har vi ansvarsfølelsen og lojalitetsspørsmålet overfor det nye landet. Det samfunnet som tok oss imot når vi hadde behov et for trygghet. Man kan vel ikke bare snu ryggen til og glemme den delen av ens identitet som er tilknyttet det norske samfunnet. Jeg tror ikke at man noen gang kan glemme sin tilværelse og omgivelser i et nytt land selv om man reiser tilbake igjen til eget hjemland. Da lurer jeg på om mennesker som har flyktet på bakgrunn av forskjellige årsaker har to hjemmeland? Eller er vi kanskje uten «hjemmeland»?

Gjennom de tre månedene jeg har studert i Belgia har jeg oppdaget at jeg er mer norsk enn det jeg var klar over. I påskeferien var jeg tilbake i Norge. Når jeg passerte Skjetten-senteret med buss og gikk ved Skjetten fotballbane og så neg omkring, så tenkte og følte jeg “dette er hjemme”! Det gjør meg ikke mindre kurdisk av den grunn.

En kulturel hilsen fra vakere grønne Leuven!

Avin