Et av de fagene jeg har tatt på Universitetet i Oslo som har gjort størst inntrykk på meg, er et fag som heter «Litteratur i ein fleirkulturell kontekst«. Det er noen år siden nå, så jeg hadde nesten glemt det bort helt til jeg intervjua MiFA-pilot Kenan til bloggen i forrige uke. Da kom jeg plutselig på det igjen. For det var noe Kenan sa i det intervjuet om å ha tre identiteter, og at det kan være litt krevende å balansere alle tre, som vekte til live noen gode minner om dette faget.

Men hvordan havnet jeg der i utgangspunktet? Jeg studerer jo egentlig medievitenskap! Jo, for noen år siden lurte jeg på om jeg kanskje skulle begynne på bachelorstudiet i Litteraturvitenskap, og ville prøve ut noen fag, eller emner som det egentlig heter. Så da forvilla jeg meg inn på dette rare, fine emnet, uten å vite helt hva det gikk ut på. Vi var bare seks studenter og foreleseren vår var en eldre professor som snakka uforståelig telemarks-dialekt og ville ha oss til å lese Knut Hamsun. Jaha, tenkte jeg etter første time – dette skal bli spennende.

Men etterhvert forstod jeg hva faget handlet om. Og hvorfor vil skulle lese Hamsun. For selv om det er lett å tro at det flerkulturelle Norge er et relativt nytt fenomen, så har Norge lenge vært et mangfoldig samfunn der det ikke er helt lett å finne sin identitet.

Og spesielt ikke hvis du har en fot i flere leire, eller er en Landstryker, som Hamsun skrev om. For enten du er norsk med utenlandskfødte foreldre, selv har kommet til Norge som liten eller stor, eller er helt og fullt er oppvokst i Norge med norske foreldre, så er tross alt Norge en del av en stadig mer globalisert verden der folk flytter på tvers av landegrenser, og møtes og lever sammen med hverandre på tvers av kulturer. Og da er det ikke lenger så enkelt som å si «jeg er norsk», «jeg er pakistansk» eller «jeg er tyrkisk». For da er man plutselig litt av alt – eller noe midt i mellom.

Og det vi lærte i dette emnet var at det finnes uendelig mye, både gammel og ny, litteratur som handler om nettopp det å ikke helt finne sin plass i samfunnet, fordi det kan være litt krevende å skulle balansere alle sine identiteter. Vi leste romaner, dikt og noveller – om norske innvandrere i USA som slet med å finne seg til rette i drømmenes land, om tyrkiske og greske innvandrere i Sverige, om indere i Norge.

En av forfatterne vi leste og diskuterte var kurdiske Mehmed Uzun. Han bodde mange år i eksil i Sverige, og skrev blant annet teksten Separasjonen er en slik sorg om hvordan det å ha to hjemland og to identiteter kan være en kilde til kreativitet.

«Møtet mellom ulike språk og kulturer, utveksling av erfaringer mellom mennesker fra forskjellige tradisjoner, kan bli en kilde til berikende skaperkraft. Er ikke de fleste av de forfatterne som vi elsker og ivrig leser medlemmer av dette ‘menneskehetens fargerike opptog’? Den polskfødte Joseph Conrad, som skrev på engelsk; irlenderen Samuel Beckett, en mester på både engelsk og fransk; det jiddische språkets gigant I.B. Singer; iraneren Sadik Hidayet, som begikk selvmord i landflyktighet i Paris på begynnelsen av 50-tallet; V.S. Naipaul, inderen fra Trinidad som skriver på engelsk; den arabiske poeten Adonis, i eksil i Paris; tsjekkeren Milan Kundera… Og utallige andre… Jeg tror at nye tanker, idealer og former skapes gjennom folkevandringer, som en følge av møtene med nye kulturer og språk, med åndelige og samfunnsmessige omveltninger, med kulturelle motsigelser og forandringer. Det er disse konfrontasjonene som får bestrebelsene etter å oppnå verdensborgerskap til å blomstre».

Fint, ikke sant?

Selv anbefaler jeg bøkene til den engelske forfatteren Zadie Smith. Boka White Teeth handler for eksempel om hvordan det er å ha en flerkulturell oppvekst i en flerkulturell verden – og den er like god uansett om du er norsk, tyrkisk, pakistansk eller noe helt annet. Eller kanskje bare noe midt i mellom?