Våg å ta noen sjanser, gå inn de dørene som åpner seg og vis at du er nysgjerrig på livet, var budskapet fra Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, da hun innledet MiFA-kurskvelden om karriere og arbeidsliv. 

Selv har hun en mangfoldig og imponerende karriere. Hun skrev doktorgrad i statsvitenskap om kampen mot apartheid i Sør-Afrika, har arbeidet på Universitetet i Oslo, i Norges forskningsråd, FAFO (Institutt for for arbeidslivs- og velferdsforskning) og som politisk rådgiver i Arbeidsdepartementet.

Hun har også tidligere ledet Norsk Folkehjelps internasjonale avdeling, og har altså sittet som generalsekretær i en av Norges største humanitære organisasjoner siden sommeren 2011.

Men det var som ung og uerfaren reiseleder i Italia at Liv lærte å ta vanskelige beslutninger. For hva gjør du egentlig når en av de reisende er snydens full og vil gå av bussen midt i ingenmannsland, og bussjåføren er luta lei av å høre på diskusjonen mellom deg og den vanskelige passasjeren? Da tar du en beslutning – og det litt raskt. Det er slike erfaringer du får nytte av senere i livet, fortalte hun på kurset.

Utfordringene hun møter i jobben i dag er nok av en litt vanskeligere art enn fulle passasjerer på en buss. Norsk folkehjelp jobber med internasjonalt utviklingsarbeid, humanitær minerydding, førstehjelp og redningstjeneste og asyl og integreringsarbeid. De har virksomhet både internasjonalt og nasjonalt, og Liv Tørres kunne fortelle at hun har ansvar for over 2000 ansatte. Da sier det seg selv at man har en relativt stressende hverdag, og Liv fortalte om lange og krevende dager og tidvis mye press fra media.

Men ikke alle jobber i Norsk Folkehjelp er som generalsekretærens, og jeg spurte henne om hvilke arbeidsområder som var de mest vanlige for nyutdannede. Hvis man starter på «bunnen» og vil jobbe seg opp, hvor starter man da?

– Da starter man gjerne som rådgiver med ansvar for et fagfelt (rådgiver på asylspørsmål, antirasistisk arbeid, ett land som Sør Sudan, Palestina, eller Angola), svarer Liv. Som rådgiver for eksempel med ansvar for et land hvor vi har programmer ligger det i arbeidsoppgavene å utforme basis for politikken og hva vi skal gjøre i det landet, hvilke partnere (andre lokale organisasjoner osv) bør vi ha, hva trenger de av hjelp, og hvem er de riktige aktørene som kan påvirke regimene i demokratisk retning. Man må jobbe med søknader, kommunikasjon og strategier. Og man har ganske stor innflytelse over organisasjonen på dette området, og mange vil synes dette er kjempespennende jobber!

Hennes råd til MiFA-pilotene var at det ikke nytter å lese seg til drømmejobben.

– Det er viktig å være litt ‘hooked on’ og engasjere seg i samfunnet rundt seg, oppfordret hun. Dessuten må man tenke at alle erfaringer er nyttige, enten det er i kassa i en matbutikk eller kunsthistorie-studier i Italia. Følg lystprinsippet, og gjør ditt beste alltid – uansett hva du driver med! Da vil dører åpne seg og muligheter by seg.

Hun sa også at det ikke er så farlig å ta noen «hopp» og skifte retning hvis man finner nye, spennende muligheter. Selv har hun studert både statsvitenskap, italiensk og historie, og selv om ikke alt er like relevant for jobben hennes i dag, angrer hun ikke på noe.

Men hvis hun skal trekke frem to valg hun har tatt i livet som har bidratt til at hun er der hun er i dag, så velger hun statsvitenskapsstudiene og Sør-Afrika.

– Førstnevnte ga meg analytiske verktøy og kompetanse og sistnevnte lærte meg mye om politisk strategi, gav meg masse engasjement og gav meg et «hjemland nr 2», sier hun.

Og hun vil helst ansette personer som har gjort lignende ting.

– Når jeg vurderer folk til ansettelser i Norsk Folkehjelp ser jeg ikke så mye på karakterer eller hva personen har studert, fortalte Liv.

– Jeg ser heller på om hun eller han har gjort noe uventet og spennende, tatt noen «hopp» og sjanser og vært nysgjerrig på livet. Det er viktigst for meg!

Og en som har gjort nettopp det, er 26 år gamle Andrea Bjarkø fra Trondheim.

Hun har en bachelorgrad i Midtøstenstudier fra Universitetet i Oslo med fordypning i både arabisk og hebraisk språk. Hun tok også et semester på utveksling ved Universitetet i Tel Aviv.  Nå har hun pause fra mastergraden i semittisk språkvitenskap for å jobbe som internasjonal observatør for Flyktninghjelpen på Hebron i Vestbredden.

Vestbredden er et av verdens mest konfliktfylte områder, og observatørstasjonen i Hebron er et offisielt oppdrag som Norge tok på seg i etterkant av Osloavtalen, men det er flere andre land som deltar i samarbeid med Norge.

Andrea tror ikke det bare er Midtøsten-studiene som gjorde at hun fikk den utfordrende, men spennende jobben som observatør.

Hun har nemlig hatt mange ulike jobber og frivillige verv ved siden av studiene. Hun har blant annet vært frivillig mentor i MiFA, vært ulønnet praktikant ved en israelsk NGO kalt Peres senter for fred og i den israelske avisa Haaretz og hatt to  forskningsassistentjobber ved Universitetet i Tel Aviv og en vitenskapelig assistentstilling ved Universitetet i Oslo etter at hun begynte på masteren.

– Og da jeg var bachelorgradstudent jobbet jeg tre somre på rad som saksbehandler for opptak til NTNU. Jeg har også bodd til sammen to år i Midtøsten og reist mye i hele området, sier hun.

– Avgjørende for at jeg fikk jobben er helt klart språkkunnskapene mine, som var en betingelse for å kunne søke på denne stillingen, forteller Andrea. I tillegg til det er områdekunnskapen som jeg har fra Midtøstenstudiene, og det at jeg har bodd og reist i området viktig. Det at jeg har en del arbeidserfaring fra arbeidsplasser i Midtøsten veier nok også positivt. Det at jeg har mye utenlandserfaring kan gjøre at det er lettere for meg å jobbe i et internasjonalt arbeidsmiljø, som det vil være i Hebron, sier hun.

Avslutningsvis spør jeg Liv Tørres om hun har noen råd til de som er i startfasen av sin utdannings- og arbeidslivskarriere?

– Jeg tror samlet sett jeg har fått mye ut av utdannelsen min, men også alle de hoppene jeg har gjort innimellom fra reiseleder til Italia-studier via foto og politikk osv. Hvis jeg skulle ønske meg noe påfyll sånn etter hvert tror jeg at jeg vil fylle på med litt sosialøkonomi eller jus!

Så gjør som Andrea og Liv – ta sjanser og vær nysgjerrig på livet. Det er aldri for sent!