Jeg er veldig hjemmekjær. Jeg elsker hjemmet mitt. Hjemmet mitt er overalt og ingen steder samtidig.

Dette med hjem, tilhørighet og identitet er noe jeg bryr med mye om. Altfor mye egentlig. Refleksjonene jeg har hatt rundt disse temaene har gjort meg både frustrert, trist og oppgitt. Likevel er dette inntrykk jeg ikke vil være foruten. De har bidratt til å gjøre meg til den jeg er i dag – og den jeg er i dag er bra nok.

I 2014 var det mye som skjedde. Boko Haram bortfører 276 skolejenter i Nigeria, Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai vinner Nobels fredspris grunnet deres engasjement for alle barns rett til utdannelse , og jeg er feirer at jeg nesten er ferdig med 13 års skolegang ved å rulle rundt i en buss i Oslos gater. Jeg var den første i familien som var med i en russebuss og den eneste på bussen med afro.

2014 var også året jeg startet å studere. Det ble samfunnsgeografi på UiO. En av de første obligatoriske oppgavene jeg skulle levere inn handlet ironisk nok om tilhørighet og utenforskap. Da jeg begynte å skrive førsteutkastet merket jeg at teksten handlet mer om meg enn den burde.

Jeg la bort teksten, startet på nytt og leverte oppgaven, men klarte ikke å slutte å tenke på teksten som var blitt lagt på hylla. Jeg følte at jeg hadde et budskap og et perspektiv som var verdt å dele. Etter litt revidering og fiksing ble år med følelser til ord på ark – resultatet kan leses her.

Identitet er både vanskelig og lett. Jeg vet at jeg er Hanna, jeg vet ikke hvem jeg er fullt ut helt ennå, men jeg vet også at det er både naturlig og greit. Identitet er dynamisk. Vi er ikke de samme som vi var for to år siden og om to år er vi ikke de samme som vi er i dag. Identitet handler ikke bare om det vi er og ikke har mulighet til å forandre – det handler også om valgene vi tar og verdiene vi setter pris på.

Jeg er veldig hjemmekjær. Jeg elsker alle hjemmene mine.

Kos, klem og masse kjærlighet.

Fra en verdensborger (aka Hanna Asefaw) til alle dere andre.