TGIF: En kursverts siste hilsen

(Dette innlegget ble først publisert på Drenushas egne facebookprofil)

 

Det er ingen hemmelighet at jeg om ikke veldig lenge (noen uker, forhåpentligvis) er snart ferdig med 5 år på Universitetet i Oslo! Det er heller ikke en hemmelighet at jeg i løpet av de siste 5 årene har vært ekstremt engasjert og aktiv i ulike studentforeninger, organisasjoner og jobbet med viktige samfunnsproblemstillinger. Nesten like lenge som jeg har studert har jeg jobbet i MIFA. MIFA hva er det, tenker du? Det har jeg også brukt flere år på å forstå og mye tid på å utvikle. MIFA står for Mangfold i fokus i akademia, og er et rekrutteringsprogram på Universitetet i Oslo. Prosjektet ble grunnlagt i 2003 i samarbeid med Oslo kommune hvor formålet har vært å rekruttere flere barn av innvandrerforeldre til å velge høyre utdanning, særlig i en by hvor det er bosatt flest med innvandrerbakgrunn. Jeg er selv barn av innvandrerforeldre. Født og oppvokst i byen min, Oslo. Men prosjektet omfatter mer en det. Et universitet må gjenspeile mangfoldet i samfunnet. Kunnskap må nå ut til å utdanne nok gutter, jenter, innvandrerbarn, mennesker med ulike interesser, ferdigheter og motivasjoner og mye mer. Universitets viktigste oppgave er etter min mening, å utdanne mennesker som skal løse morgendagens utfordringer og utvikle samfunnet vårt. I MIFA har jeg jobbet hovedsakelig som veileder, hvor min arbeidsoppgave har vært å utvikle et kursprogram med mål om øke skoleelevers bevissthet om høyere utdanning, og motivere elever til å tenke nytt omkring studievalg. Det er heller ingen hemmelighet at videregående skoler eller barn av innvandrerforeldre informeres mest om de tradisjonelle studiene som juss, medisin og ingeniør-retningene.

I 2017 finnes det flere veier til å jobbe med de fagområdene, som retningene ovenfor omhandler. Men det er ikke alltid man hører like mye om dem. Er du barn av innvandrerforeldre har du kanskje heller ikke foreldre som har gått en akademisk vei i Norge. De vet rett og slett ikke om ALLE de utdanningsmulighetene som finnes. Kanskje de ikke har gått en akademisk vei i det hele tatt. Jeg husker i alle fall selv at jeg sleit med å finne rollemodeller som hadde gått veien før meg, og som kanskje kunne gi meg noen råd om veien jeg planla å gå etter videregående skole. Jeg trosset alle forventninger i miljøet om juss og medisin, og gikk min vei i bachelorprogrammet Demokrati og rettigheter i informasjonssamfunnet. Videre på masternivå forvaltningsinformatikk som tar for seg de juridiske problemstillingene når teknologi og juss møter hverandre. Alt fra digitalisering, personvern og informasjonssikkerhet. Trygt kan jeg si jeg valgte rett. Og jeg er ikke bekymret over å løse morgendagens problemstillinger.

Gjennom MIFA har jeg fått muligheten til å dele min vei til og i akademia og informert om ALLE de mulighetene man kan gripe for å nå sine fremtidige mål. Så hva er egentlig MIFA for meg? Det er å være en rollemodell, men også møte mange andre rollemodeller som har inspirert meg. I løpet av 4 år i MIFA har jeg møtt så ufattelig mange unge fra hele Oslo, med drømmer og ambisjoner jeg er helt sikker på at de vil nå. Ikke minst alle de dyktige, inspirerende, nytenkende og kjærlige kollegaene som i så mange år ikke bare har utviklet meg, men også blitt mine gode venner. Det forklarer krokodilletårene på bildet.

Takk for meg MIFA, du har vært noe av det beste som skjedde meg på UiO

 

PS: Skulle ønske jeg skrev like mye hver dag på masteroppgaven min, som på dette innlegget.


Veilederbrev: Noe på si

For meg er det å jobbe ved siden av studiene en helt sentral del av min studietilværelse og hva det betyr å være student.

Jeg har hatt flere ulike jobber, og er glad for erfaringen, kompetansen og opplevelsene jeg har fått ut av dem alle. En deltidsjobb er en flott måte å utforske hva man kan tenke seg å jobbe med videre i livet, og i tillegg kan det gi et annet perspektiv på det en studerer og ønsker å bli. Og så skader det jo ikke med litt inntekt heller.

Jeg studerer til å bli psykolog, og har fått uvurderlig erfaring, fra flere jobber jeg har hatt, som jeg bruker inn i studiet mitt. Jeg vil også kunne bruke den erfaringen som psykolog i fremtiden. For eksempel hjalp min sommerjobb i Leger Uten Grenser meg å forstå de store ulikhetene i verden, og motiverte meg til å jobbe som psykolog hos dem i et land som trenger krisehjelp. Jeg har også hatt en jobb som leksehjelp, hvor det å forstå og jobbe med motivasjonen til barn og ungdom i forskjellige aldre var helt sentralt. Det har jeg stor tro på at blir nyttig når jeg skal jobbe som psykolog i fremtiden, særlig med barn.

Det er selvfølgelig heller ikke sånn at det kun er jobber som handler om nøyaktig det man studerer som er nyttige. Man må ikke være kresen! All arbeidserfaring kan være nyttig, ofte uten at man helt visste det på forhånd heller. Let litt på nett etter jobber, forbered deg godt til intervjuet og vær seriøs i jobben. Det kan gi deg utrolig mye bra i studenttilværelsen!

-Studentveileder, Tor Amund Voll Storaas

 


Veilederbrev: Arbeidslivet via Halsa

Da jeg begynte på masterprogrammet i Sosialantropologi var det ikke med de store tankene om å jobbe et spesifikt sted eller å lære noe konkret, men heller med en interesse for hva jeg kunne skrive masteroppgaven min om.

 

Sosialantropologi skiller seg ut ved at det dedikerer seks måneder til et feltarbeid studentene skal gjennomføre. Feltarbeid er et prosjekt som danner grunnlaget av data man bruker masteroppgaven. Dette kan gjøres hvor som helst i verden, med hvilken som helst problemstilling. De fleste velger å reise langt bort for å forske på det fjerne og eksotiske, som Malawi, Porto Rico, Tasmania eller Sibir. Selv synes jeg det er spesielt interessant å bruke antropologiens metoder til å bedre forstå vårt eget samfunn, og spesielt med en tematikk som er veldig virkelig i dag.

Dette førte meg til en liten kommune i Møre og Romsdal kalt Halsa. Her bor det i dag over hundre flyktninger på et mottak i lokalene til en gammel, nedlagt skole. Disse menneskene har alle flyktet fra krig og forfølgelse for sjansen til et bedre liv. Oppgaven min stiller spørsmål ved hvordan disse menneskene tas imot, og hvordan nordmenn opplever og håndtere møtet med disse nye landsmennene.

Som masterstudent kan man søke om stipender og samarbeid med ulike organisasjoner og instanser for å gjennomføre masteroppgaven. Jeg søkte på en slik stilling fra Justisdepartementet via Vitenskapsbutikken, som jeg også fikk fordi tematikken jeg skulle skrive om også var av interesse for dem.

Siden jeg gjør intervju og observasjoner ved et mottak måtte jeg kontakte UDI, som også var interessert i å lese oppgaven min. Jeg er nå åtte måneder inne i masteren, jeg samarbeider med Justisdepartementet, UDI ønsker oppgaven min, og jeg lærer å kjenne mennesker og deres skjebner på en måte jeg aldri hadde forventet eller forberedt meg på.

Når det er sagt er jeg ikke lovet noen jobb etter dette og det finnes ingen garanti for at oppgaven jeg skriver kommer til å få en toppkarakter. Likevel har jeg fått muligheten til å spesialisere meg i en tematikk jeg er personlig fascinert av, og stifte vennskap med mennesker jeg ellers aldri ville møtt. Men viktigst av alt, og som du kanskje forstår etter det jeg til nå har skrevet, har jeg det fantastisk gøy med en mastergrad som er utfordrende både faglig og personlig. Og hvis ikke det kan forberede meg til arbeidslivet, da får jeg bare ta en doktorgrad ;)

 

– Tidligere studentveileder Adrian Hasnaoui Haugen.

 

Du kan lære mer om antropologi på UiO her.


Veilederbrev: Veien til erfaring

HVORDAN skal jeg få råd til den neste reisen til fjells eller til Italia? HVOR vil jeg tjene penger for å kunne ”leve livet”? HVA skal jeg drive med og leve av når jeg blir voksen? Hvordan kan jeg skaffe drømmejobben? Det du nå skal få en smakebit av, er veien til den erfaringen jeg sitter med i dag.  

Jeg har alltid vært glad i idrett, men også møte nye mennesker og lære andre kulturer å kjenne. Etterhvert kom også tiden da jeg ville tjene egne penger. Jeg er svensk og norsk. Det ble viktig da en svensk slektnings selskap skulle spille inn reklame i Norge. På intervju til jobben fortalte jeg om egenskaper man tilegner seg gjennom orientering og om mine lærdommer fra utveksling i Ghana på VGS. Ikke lenge etter fikk jeg tilbud om jobb som casting- og produksjonsassistent. Jeg takket ja, og jobbet der i fem somre.

Å være med på å skape reklamer gav meg senere innpass på TV-produksjoner i Sverige og Norge. Etter ett år med jobbing og ett år på folkehøyskole, ville jeg begynne å studere. Det ble Kultur og kommunikasjon ved UiO. Andre semester på studiene ville jeg være med i Programutvalget (PU). PU arrangerer det faglige og sosiale utenom studiene, ved hvert studieprogram på UiO. Slik som hyttetur, studietur, bedriftsbesøk, fest, og lignende. Jeg tror jeg fikk være med i PU blant annet på grunn av min arbeids- og elevrådserfaring fra VGS.

På slutten av første studieår kom stillingsutlysningen som MiFA-veileder. Jeg søkte og var så heldig å få jobben. Der får jeg satt lærdom fra studiene ut i real life. Senere fikk jeg jobb som studentambassadør. Ambassadørene er de som reiser rundt på skoler og messer, og prater om studiestedet sitt.

På den ene siden liker jeg å jakte, fiske, gå tur, vinter som sommer. På den andre siden studerer jeg kulturforståelser, hva kommunikasjon er og innebærer, og samspill mellom mennesker og samfunn. Spørsmålet ble derfor hva jeg skulle skrive bachelor om, for interessene var mange og tidvis sprikende. Jeg var innom ulike temaer før jeg kom frem til den nye revideringen av fjellvettreglene som kom våren 2016. Da fikk jeg blandet både faglig og personlig interesse. Senere fikk jeg publisert en kronikk basert på bacheloroppgaven. Det var jeg som tok initiativ og spurte DNT om dette kunne være interessant. Jeg fikk også en mail om at to kvinnelige professorer ved UiO trengte noen til et internship i selskapet sitt, der de har fokus på mennesker, klima og bærekraftig omstilling (cCHANGE). Yes, der ble det meg.

Jeg kjenner meg veldig heldig og privilegert som har fått prøvd meg i mange ulike jobber. Som du kanskje ser, så kan ulike verv og jobber få deg dit du ønsker. Selv om du ikke med en gang vet hvordan eller når. Så grip sjansen når du får den og tørr å spørre!

Studentveileder Silje


Veilederbrev: Studieteknikk

Som dere kanskje husker, ble det pratet noe om studieteknikk mot slutten av kurskveld 3, før jul (tema: Motivasjon og identitet). I og med at det gikk litt fort i svingene, har jeg kort tenkt å oppsummere punktene her på bloggen.

Nå som dere går inn i siste semesteret av VG3, er det greit med noen råd for hvordan man kan oppnå gode resultater i siste innspurt på skolen. Disse studieteknikk-tipsene er hovedsakelig tilpasset studentlivet, men er selvfølgelig også fullt egnet til videregående skole.

Fra mitt studentperspektiv vil jeg først og fremst anbefale hver og en å delta på alle forelesninger og seminarer. Man tenker kanskje at dersom man går glipp av én eller to forelesninger eller seminarer, er det null stress. Det kan jo lett kompenseres ved å lese seg opp på pensum selv, tenker man. Dette er feil. I hvert fall i de fleste tilfeller, slik jeg har erfart. På forelesning tar ofte foreleseren for seg, hvert fall på mitt studie, (samfunnsøkonomi) mer dagsaktuelle perspektiv, kommentarer og ytringer som ikke står i pensumboken. I tillegg, så har seminarer i større grad fokus på gjennomgang av oppgaver og diskusjon mellom studentene, noe man ikke får gjort på egenhånd. Å delta både på forelesninger og seminarer kan dermed, sammen med å gi deg et perspektivrikt syn på stoffet, gi deg en bredere forståelse av emnene. Dra på forelesninger og seminarer!

 

Råd 1: Få en god lesestrategi

Ofte når man skal lese på pensum, setter man seg ned forutsetningsløst og begynner å lese. Uten å planlegge hva, hvor mye og hvor lenge man skal lese. Det kan selvfølgelig gi et godt utbytte der og da, men til senere anledning, når du så skal repetere stoffet, vil denne biten ta lenger tid enn nødvendig. Her er noen tips for god lesestrategi:

  1. Finn læreplanmålet, evt. spørsmål som skal besvares. Ta utgangspunkt i disse og ha disse i bakhodet når du leser/noterer.
  2. Planlegg nøyaktig hvilke sider og hvor lenge du skal lese
  3. Les innholdsfortegnelsen nøye for å få oversikt over stoffet
  4. Bla deg frem til avsnittet eller underkapittelet som omhandler akkurat det spørsmålet du ønsker svar på (jfr. læreplanmål i tips 1).
  5. Skriv ned nøkkelord/notater som vil hjelpe deg å huske det du har lest (skriv med egne ord!)
  6. Les gjennom notatene du har skrevet etter at du har lest ferdig, og sørg for at de er forståelige til en senere anledning (når du skal repetere stoffet). Dersom pensumboken har sammendrag til hvert av kapitlene, kan det være nyttig å lese gjennom denne også som en kort oppsummering.
  7. Bruk videre faste intervaller for når du trenger å repetere stoffet. Når disse intervallene skal være presiserer du i fremtidsplanen (jfr. råd 7)

 

Råd 2: Bruk en kalender aktivt

Ha en kalender hvor du noterer daglige gjøremål. Dette er i ytterst grad anbefalt å ha som student – dette har jeg selv hatt stor nytte av. Kikk ofte på kalenderen din, gi tid til å planlegge og la den være fleksibel ved at du justerer den underveis.

 

Råd 3: Lær deg å si nei!

Som student vil man ofte ha en hverdag der det skjer mye. Parallelt med studiene, oppstår det mange sosiale arrangementer som det kan være vanskelig for studenten å si ”nei” til. På UiO vil man ofte ha en hverdag der det skjer mye. Dermed er det viktig å gi seg selv nok oppmerksomhet også.

 

Råd 4: Ha en kollokviegruppe

Dere husker kanskje begrepet ”kollokviegruppe” fra kurskveld 3, da begrepet var ukjent for de fleste. En kollokviegruppe er en gruppe studenter som møtes til avtalt tid for å arbeide med fagrelaterte temaer. Å samarbeide og utveksle ideer med andre medstudenter er ofte mer motiverende (sosialt) og kunnskapsgivende. Samtidig kan man styrke og hjelpe hverandre dersom den ene mestrer et fagfelt den andre er mer usikker på.

 

Råd 5: Forstå din egen studierytme

Finn ut når på døgnet du arbeider best, og om du fungerer best med stillhet eller liv rundt deg. Det er alltid bedre med kort og effektivt arbeid enn langt og sløvt arbeid.

 

Råd 6: Jobb kontinuerlig med emnene

Start med å lese pensum tidligst mulig i semesteret, så du ikke ender opp med å stresse deg ihjel under eksamensperioden. Fordel pensum, og jobb kontinuerlig med emnene, gjennom semesteret. Eksamensperioden bør kun være for repetisjon; ved å fylle inn kunnskapshull.

 

Råd 7: Lage en fremtidsplan:

Lag en plan for når du skal lese av hva av pensum, når du skal jobbe med innleveringer/oppgaver, og når du skal arbeide generelt med pensum. Kort sagt bør du planlegge alt arbeid knyttet til pensum. Unngå å ha for mye (urealistisk planlegging) eller for lite (sløv planlegging) å gjøre i periodene du planlegger å jobbe med pensum.

 

Råd 8: Formuler med egne ord:

Å skrive notater med egne ord, og ikke ordrett som pensumboken, får de aktuelle nervetrådene i hjernen til å koble sammen ting for så å huske ting bedre. Du vil vel huske pensum best mulig?

 

Råd 9: Ikke vær redd for det du ikke kan!

Mange studenter tror de kan for lite, og har for liten tro på seg selv. De oppdager hvor mye kunnskap andre samfunnsmedlemmer har, og setter for stor oppmerksomhet på det. Det kan derfor virke flaut eller skummelt å komme med egne ytringer eller å delta på seminarene. I stedet bør man fokusere på å frigjøre kunnskapen man allerede har, og deretter bearbeide denne. Du kan mye mer enn du tror!

 

Råd 10: Ta deg Fri!

Studentlivet handler ikke kun om lesing. For å styrke motivasjonen, og for å få hjernen til å hvile litt, er man nødt til å ta seg fritid i blant. Mer presist sagt; ta deg fritid uten dårlig samvittighet! Dersom man tar seg fri parallelt med at man har dårlig samvittighet for at man ikke leser, bærer man på seg unødvendig stress. Å ta seg fri, og å nyte denne fritiden fullt ut, resulterer i et sunt og balansert studentliv.

 

Så da er det bare å ta rådene i betraktning, så vil resultatene forhåpentligvis lyse. Lykke til!

-Bezawit, MiFA-veileder


Veilederbrev: Jeg elsker egoisme

Om å puste og drukne. Å ta vare på seg selv og spørre om hjelp er modig.

Hvis trykket faller inne i flyet faller oksygenmasker ned fra taket. Sikkerhetsinstruksen påpeker at man skal ta på sin egen maske før andres. Er det ikke litt absurd at vi trenger vi den påminnelsen? Man skulle trodd at det å tenke på seg selv først var helt åpenbart, men det er noen ganger lettere sagt enn gjort. Å være snill er bra, men noen ganger er det viktig at man driter bare bittelitt i alle andre.

I studiehverdagen er det mye man skal få gjort. Det er ingen vgs-lærere eller foreldre som gir deg struktur og regler. Alt er ditt ansvar, og da blir også alt din feil når det går galt. Å holde orden på alt er vanskelig, og før du vet ordet av det sitter du der klokken tre om natten med pensumboken og din tredje kanne med kaffe. Og det er mer enn bare studiene som kan være litt ork av og til; daten din var skikkelig skuff, bestemors helse skranter, og du kan ikke slutten på jobben selv om sjefen er en drittsekk fordi det er dyrt å leve. Uhell kommer aldri alene, og du er stresset og sliten.

 

Drukning skjer i det stille

Når livvakter på stranden er på utkikk etter drukning, er det ikke hyl og skrik de ser etter. Det er faktisk det motsatte - når mennesker holder på å drukne, fryser vi til. Man klarer ikke snakke, rope eller å veive med armene engang. Man kan være omringet av folk som ønsker å hjelpe, men som ikke aner at du er på vei ned fordi du ikke klarer å be om hjelp. Jeg syns det er en fin metafor for hvordan studiehverdagen - og livet - av og til føles.

Så vær så snill - vær egoistisk! Ta vare på deg selv, ta på din egen oksygenmaske før andres. Ikke bare ligg der i vannet og drukne stille. Jeg vil du skal be om hjelp, jeg vil du skal rekke opp hånden og si. “Vet du hva, jeg sliter. Alt er ikke bare lett, og jeg vil fikse det før jeg sitter helt fast. Jeg kan ikke gjøre alt alene”. Gjør du det er du min helt. Det krever ti ganger mer mot å be om hjelp enn å ha det kjipt alene, og det funker ti ganger bedre i tillegg.

 

Egenomsorg

Det er ikke alltid at venner og familie er de beste å snakke med. Heldigvis er det nok av profesjonelle folk som ønsker å hjelpe en sliten student. SiO har egne psykologer og rådgivere som vet akkurat hvilke utfordringer studenter i Oslo ofte har, og det finnes et lavterskeltilbud for studenter på det Samfunnsvitenskapelige Fakultet hvor man kan snakke med psykologistudenter. For det er virkelig ikke sånn at ingen kan forstå eller hjelpe, selv om det noen ganger føles sånn. Ofte er det å spørre om hjelp en positiv overraskelse, fordi man får bekreftet at det finnes andre som har tenkt de samme tankene eller hatt de samme problemene.

 

5 måter å vise egenomsorg:

  1. Ha fem problemfrie minutter på vei til skole/jobb/forelesning hver dag. Sett musikk på øret eller bare lytt til verden rundt deg. Men du skal ikke tenke på noen problemer.
  2. Slå av hjernen. Om det er ved å trene eller synge eller å tegne, så ha en hobby. Noe du gjør fordi du liker det, og ikke fordi det er en plikt.
  3. Finn fem sanger som gir deg godt humør. Bruk dem aktivt når du er nedfor eller stresset. (Bonuspoeng: Still deg foran speilet og dans til sangene. Vær en rockestjerne. Ingenting er så deilig som å føle seg kul og så le litt av seg selv)
  4. Sov på det. Alt er enklere etter en god natts søvn.
  5. Gi komplimenter, til både deg selv og andre. Energien du gir ut er energien du får igjen. Smil og få smil tilbake.

 

Det er veldig lov å slite og å spørre om hjelp. Jeg elsker egoisme! 

- Tor Amund


Veilederbrev: Refleksjoner fra en verdensborger

Jeg er veldig hjemmekjær. Jeg elsker hjemmet mitt. Hjemmet mitt er overalt og ingen steder samtidig.

Dette med hjem, tilhørighet og identitet er noe jeg bryr med mye om. Altfor mye egentlig. Refleksjonene jeg har hatt rundt disse temaene har gjort meg både frustrert, trist og oppgitt. Likevel er dette inntrykk jeg ikke vil være foruten. De har bidratt til å gjøre meg til den jeg er i dag – og den jeg er i dag er bra nok.

I 2014 var det mye som skjedde. Boko Haram bortfører 276 skolejenter i Nigeria, Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai vinner Nobels fredspris grunnet deres engasjement for alle barns rett til utdannelse , og jeg er feirer at jeg nesten er ferdig med 13 års skolegang ved å rulle rundt i en buss i Oslos gater. Jeg var den første i familien som var med i en russebuss og den eneste på bussen med afro.

2014 var også året jeg startet å studere. Det ble samfunnsgeografi på UiO. En av de første obligatoriske oppgavene jeg skulle levere inn handlet ironisk nok om tilhørighet og utenforskap. Da jeg begynte å skrive førsteutkastet merket jeg at teksten handlet mer om meg enn den burde.

Jeg la bort teksten, startet på nytt og leverte oppgaven, men klarte ikke å slutte å tenke på teksten som var blitt lagt på hylla. Jeg følte at jeg hadde et budskap og et perspektiv som var verdt å dele. Etter litt revidering og fiksing ble år med følelser til ord på ark - resultatet kan leses her.

Identitet er både vanskelig og lett. Jeg vet at jeg er Hanna, jeg vet ikke hvem jeg er fullt ut helt ennå, men jeg vet også at det er både naturlig og greit. Identitet er dynamisk. Vi er ikke de samme som vi var for to år siden og om to år er vi ikke de samme som vi er i dag. Identitet handler ikke bare om det vi er og ikke har mulighet til å forandre – det handler også om valgene vi tar og verdiene vi setter pris på.

Jeg er veldig hjemmekjær. Jeg elsker alle hjemmene mine.

Kos, klem og masse kjærlighet.

Fra en verdensborger (aka Hanna Asefaw) til alle dere andre.


© UiO/Hans Fredrik Asbjørnsen

Veilederbrev: Hva pokker gjør jeg nå?

Sommeren er over, stranda, hytteturer og late dager tilhører juni, det er august nå. For knappe tre måneder siden stressa jeg med de siste eksamenene på Videregående skole, jeg gledet meg til ferien og friheten fra lekser og skolebenken. Russetiden var et herlig, rotete minne jeg tok med meg inn mot eksamenstida, 13 år med skole snart ferdig. Men hva pokker gjør jeg nå? Noen av gutta er kalt inn i militæret, og jeg venter fremdeles på svar fra sesjonen. De andre vennene mine skal studere i utlandet eller utenfor Oslo, ingen har planer om å bli igjen i byen, hva pokker gjør jeg nå?

Jeg har jo søkt på noen studier på Blindern: Psykologi, Historie og Utviklingsstudier.. Ikke at jeg vet hva noen av dem egentlig lærer bort, hvordan det er å gå dem, eller hva jeg vil bruke dem til, men det står mye kult om dem på nett, så hvorfor ikke. I juli får jeg en epost, «Gratulerer, du har fått plass på Bachelor i Utviklingsstudier, studiestart 20.08.13». Shit, nå må jeg velge: begynne å studere eller ta fri fra det evige maset med pensum og innleveringer?

Som sagt, sommeren er over, nå begynner det, starten på en ny virkelighet. Fadderuke, info om eksamen, altfor lange pensumlister, bøker jeg må kjøpe, arrangementer jeg bare må delta på, debatter, jenter, nye kompiser, snodige studenter, eldre studenter.. herregud for et kaos.

 

© UiO/Terje Heiestad
Bli-kjent-sirkel med faddergruppe foran Universitetsbiblioteket.  Foto: © UiO/Terje Heiestad

Jeg våkner en måned senere, går naturlig nok bort til lesesalen, sier hei til folk jeg ble kjent med for et par uker siden, sender en melding til en søt jente jeg møtte sist helg, henter frem bøkene jeg fikk kjøpt brukt, og begynner en ny dag på Blindern. Og plutselig slår det meg, her sitter jeg, student på Universitetet, en virkelighet som alltid har virket så fjern, en virkelighet ment for voksne. Jeg kan så vidt huske at jeg var stressa de første dagene, ettersom de forsvant i et mylder av arrangementer i fadderuken.

Jeg våkner tre år senere, jeg går første semester av master i sosialantropologi.. hvordan endte jeg opp her?!? Jeg ser tilbake med et smil på årene mine på bachelor, herregud så fort det har gått, og pokker så gøy det har vært. Hvis det er noe jeg angrer på er det at jeg lot meg selv bli stressa av hva som skulle bli gjort, at jeg ikke bare senket skuldrene og nøt tiden som bachelorstudent enda mer. Og hvorfor tenkte jeg noen gang at jeg skulle bli ferdig med disse tre årene? Nå som de er over kommer de jo aldri tilbake igjen. Så jeg anser meg selv som heldig som har hatt hele tre år med nye venner, fester og kunnskap, og ikke minst fordi jeg har hele to år igjen!

Tekst: Adrian Hasnaoui Haugen 
Foto: © UiO/Terje Heiestad / © UiO/Hans Fredrik Asbjørnsen